Æ finn en stein imella tusen milliona steina


Og sett mæ ner ei lita  stund


Det e nesten som om sjølve tida tar en kvil 


Mens midnattsola ligg der rød og rund 


Det e som om fuglan søng «Imagine there’s no Hell»


Ellers e det stilt i kveld 

 

Æ løfte hodet og lar sansan suge øyeblikket 


Mens tankan driver dit dem vil


Det e et tidlaust panorama det æ ser


Den samme fest det samme skuespell


Som folk har opplevd her i tusenvis av år 


Stille e den tid som står 

 

Her kan man leite etter kildan til en ordlaus tanke 


En felles drøm, ei felles sorg


Og kanskje finne nån av ordan som forsvann


Den tid da sjelan fraus mens bålan brant 


Sånn får man tanka om historia sin gang 


Her imella stein og tang 

 

Æ finn en stein imella tusen milliona steina


Og sett mæ ner ei lita  stund


Det e nesten som om sjølve tida tar en kvil 


Mens midnattsola ligg der rød og rund 


Det e som om fuglan søng «Imagine there’s no Hell»


Ellers e det stilt i kveld 

Ellers e det stilt i kveld 

 

Sakte, men sikkert glir båten fra land

No slepp vi lukta av bål og av brann

Fienden holdt ka han lovte

Husan va dårlig, dæm va kanskje det

Egentlig best åsså rive dæm ned

Gratis og greitt fikk vi gjort det

No e dæm endelig borte

 

Minna fra bilda og bøker og brev

Ting som vil laga og tanka vi skreiv

Det får vi heller la fare

Alt vi har laga og alt vi har skapt

Det e for evig og alltid gått tapt

Men mykkje av det skulle hives

Og med ondt skal det onde førrdrives

 

Takk, kjære fiende, takk det var flott!

Vi skjønner nok at du meinte det godt:

Å berge oss unna en fare

Tåran som rant, sku du ikkje få se

Men sku du se dæm, så vit bare det:

Tåran dem feller vi bare

Fordi at du tok oss i vare

 

Mektige hav, du kjennes av alle

Som hører dett sus og dett ville kav

Vi veit når det bryter der ute

Vi veit at du åpner di våte grav

 

Mektige hav, bakom låge ruta

Sett ei kvinne med mange små

Venter og lengter og stirre forgjeves

Alt mens bølgan dem øker på

 

Mektige hav, om du kunne ana

Angsten og smerten i ein menneskebarm

Kvær gang du åpner di kalde bølge

Og skjuler eit liv i di våte favn

 

Hjelp oss vel fra ei frådanes båra

Stormen som velter ein liten båt

Hjelp dem vel som forgjæves venter

Som sett telbake i angst og i gråt

 

Når havet bryt og suser, om høsten

Over skjær og naken strand, om høsten

Og når fugleflokkan flyg, om høsten  

Til et lyst og solvarmt land, om høsten

 

E det et bud om høst som kjem, om høsten

En iskald pust mot land, om høsten

Lager raslelyd i løvet, om høsten

Synger høstens klagesang, om høsten

 

Sommar´n dør med gule blad, om høsten

Pynte skog i farga drakt, om høsten

Du lyse sommar om æ kunne, om høsten

Ta dæ med i høstens natt, om høsten

 

Men du flyg som fugleskara, om høsten

Som en drøm æ minnes blot, om høsten

At di sol var varm og deilig, om høsten

Gjore livet rikt og godt, om høsten

 

Her e en sang tel motet. Den e tel alle dæm

Som trur det finns en morradag sjøl om natta e så lang

Her e en sang tel motet, en liten, enkel låt

Det kjennes kanskje meiningslaust, men æ trur at den blir tålt

 

Her e en sang tel motet,  førr glea , håp og skratt

Tel dæm som trur på kjærligheit sjøl om hatet e så sterkt

Tel alle som slår sæ sammen, tel alle som stiller krav

Tel alle som veit korr hårdt det e, men fortsatt sei et JA

 

Her e en sang tel motet, tel dæm som tørr å se

Som velg å bruke stemmen sin og sei det som det e

Tel alle som bygge brue, tel alle som sleppe inn

Tel dæm som trur at menneska kan gjøre det dæm vil

 

Her e en sang tel alle som ikkje vil gje opp

Tel dæm som kjempe videre sjøl om livet er så hårdt

Tel alle som tørr å lengte, tel nokka dæm ikkje har sett

Som ikkje bøye nakken sin, men kjemper førr sin rett

 

Her e en sang tel motet, den e fra mæ tel dæ

Ei lita enkel vise. Hør ka æ vil sei tel dæ:

Vern om den godt og lær den, og søng den høgt iblandt

Då høres den og sprer sæ rundt i heile Norges land

 

Det var i 1984

Vi hadde hørt om George Orwell si bok

Orwell hadde sådd en liten spire

Om ei framtid kontrollert av dem som tok

Vi var ung i 1984

Hadde kraft og mot tell å fløtte fjell

Radikal og uten tanka på å fire 

På ei tru om ka som måtte tell

 

En kompis ville ha mæ med på ferie

Øyhopping i Hellas var populært

Min første tur tel Syden skulle vi feire

Tre vekker´s tur syns vi var kjempesvært

 

Vi snakka vel en del om han George Orwell

Det systemet han beskreiv var frøktelig 

Folk blei hjernestyrt av en elite

Et tyranni satt i system av teknologi 

Men vi kunne ikkje se at det var mulig

Styre hjernen tel folk var vel litt for drøyt?

En slik teknologisk sak var lite trulig

Det Orwell skreiv var kanskje berre sprøyt?

 

Vi tok båten fra Pireus ut tel Paros

I solsteik med massevis av folk

Mat og nok av vin hadde vi med oss

Prat på rare språk, trengte ingen tolk!

 

Unge folk fra heile verden

Hadde pause fra sett verkelige liv

Nye venna blei med videre på ferden

Vi var usårbar og sterk, det var inga tvil!

 

Trettiseks år etter ser vi det på TV

Mobil´n tel folk blir styrt og kontrollert

Vårres steg blir følgt med uten at vi ser det

Vi sett og ser på meir og meir frustrert

Orwell bomma kanskje litt på tida

Men vi er der i et samfunn han beskreiv

Har vi kraft og mot tel å gå ut i stria?

Og ta telbake livan før det er førr seint?

 

Ungdommelig friheit i 84

Minna fra den tur´n har brennt sæ fast

Men no skjønne vi at det e på tide 

Å læse boka tel han Orwell i all hast

 

Han stoppa litt før brua, drog handa gjennom håret

Sendte slengkyss te Marie som smilte lykkelig tebake te han

Så åpna han butikken førr den samme gamle klikken

Som satt og ruga attmed døra berre førr å følge med

 

Fattigfolket fikk på krita, også de som var heilt drita

Han hadde hjerte førr de som var på kne

Det va´kje alle som betalte, det heitte sæ at de var late

Men han tok støyten. Han va en hedersmann!

 

Det var den tida

Vi ennå hadde siesta

Han tok en pause ifra stria

Og så var det på han igjen

 

Og så kom helga, det blei lørdag og helga

To tre karra hadde pynta sæ te fest

Han Edgar stengte butikken, og satte på musikken

Alle flirte og dansa mens de sang

 

Det var romessens i glasset og de koste seg en masse

Heilt tel han Edgar måtte heim

Førr der venta ho Marie,  ho hadde pynta sæ og va fine

Det var så godt å være mann!

 

Dette blei jo Edgar sin sang

Ja dette blei jo bli Edgar sin sang

Dette måtte jo bli Edgar sin sang

I dag så kom han te mæ

 

Når det ikkje var butikken, han tenkte ofte på musikken

På når han Robert Normann spelte jazz

Når det ikkje var butikken, han tenkte ofte på musikken

På når han Robert Normann spelte jazz

Spelte jazz

Spelte jazz

 

Æ vil være der den dagen ingen jeepa e å se
og tåregassen letne ifra gata

og sjøl en ensom vandringsmann om natta går i fred

og ikkje meir blir stoppa av soldata

Da vil æ nyte sola som venn og som turist

og ikkje kjenne kulda, den som kneip om hjertet sist

Den dagen, den dagen 

Den dagen Jerusalem e fri!

 

I den gamle Gamlebyen vil æ rusle litt omkring

i krydderduft fra trange handelsbåsa

mens en som satt i fengeleir førr ingen verdens ting

e  guide førr mæ på Via Dolorosa

Her va det skudd og tåregass og streik og portførrbud,

men alle skal få søke si historie og sin gud

Den dagen, den dagen 

Den dagen Jerusalem e fri!

 

Fra Olivenberget ser æ byen leve klokka to

og ingen går med våpen rundt moskeen

så tar æ mæ en arak nedpå Ibrahim si kro

og skrøne litt om isbjørnan og sneen

I kveld skal vi gå på byen, den e åpen,  den e trygg

Det lure ingen fara bak en palestiners rygg

Den dagen, den dagen 

Den dagen Jerusalem e fri!

 

Og vi reise te Ramallah, tar en tur tel El Khalil

og stoppe opp i landsbya og leire

hos folk som alltid hadde nok av gjestfrihet og smil

og vesst at dæm en gang måtte seire

Ja, sånn blei denne visa: En deilig tankestrøm,

som drømmen om den dagen dette ikkje e en drøm

Den dagen, den dagen 

Den dagen Jerusalem e fri!

Den dagen, den dagen 

Den dagen Jerusalem e fri!

 

Vi har en Michael Jackson i hagen

En svart liten kar med fjær

Han søng heilt fantastisk med tona fra magen

Æ trur det av kjærlighet te ho han har kjær

 

Kvær einaste vår og tidlig om morran

Blir æ vekt av ein sprudlende sang

Om livet og trang til å meddele tonan

Før det daglige maset tar tel dagen lang

 

Kom hør en sang om jordas klang

Hør når trosten spelle opp den gang på gang

Ja hør en sang fra den gang

Vi hadde glede av å rekke ut ei hand

 

Æ prøve å ta vare på den fjærkledde karen

Når vinter og frost e ubarmhjertig og hård

Michael betale tifoldig telbake

Med sang og musikk, ubegripelig klår

 

Hadde vi alle hatt tid til å stoppe

Og høre på vakker musikk

Hadde vi kanskje hatt mot tel å stogge

All frykt og forakt og uhøflig skikk

 

Kom hør en sang om jordas klang

Hør når trosten spelle opp den gang på gang

Ja hør en sang fra den gang

Vi hadde glede av å rekke ut ei hand

 

Også svarttrosten vår var en flyktning fra syden

Som rømte fra trengsel og mangel på mat

Han kom hit til oss med den varmaste lyden

Som førtell kem vi e og viske bort hat

 

Så no har vi en Michael Jackson i hagen

En svart liten kar med fjær

Han søng heilt fantastisk med tona fra magen

Det må vær av kjærlighet te ho han har kjær

 

Kom hør en sang om jordas klang

Hør når trosten spelle opp den gang på gang

Ja hør en sang fra den gang

Vi hadde glede av å rekke ut ei hand

Vi hadde glede av å rekke ut ei hand

 

Det e sol i Børvasstindan, det e vår og fryd og fred

Du e ung og nyforelska, og har merr enn nok med det

Det e nesten kveld, det dugg i gresset,  snart e sommeren her

Det e kun dåkker to i verden,  dåkker to så nær, så nær

 

Mens jorda,  jorda, jorda vi bor på blør

Jorda,  mora våres jorda dør

 

I en bar på Aker Brygge sitte et silkeslips og skryte

Av den siste feite dealen, og lar dyre dråper flyte

Over dumme,  dumme damer som e solgt og kjøpt

Iført en skreddersydd samvittighet som stort sett sitte som støpt

 

Mens jorda,  jorda, jorda vi bor på blør

Jorda,  mora våres jorda dør

 

I en sal på hospitalet kor de kvite senger står

Holde ein general sin tale mens kjerkeklokker slår

For de unge,  døde helter, for en krig som ingen vinne

For et hav av tapte sjeler som e døve og stumme og blinde

 

Mens jorda,  jorda, jorda vi bor på blør

Jorda,  mora våres jorda dør

Mens jorda våres dør

 

Længe satt æ bak vindusruta

Stirra ut over snydekte vang

Sukkan steig med lengsel i fra hjertet

Et savn etter vårsol og fuglesang

 

Endelig kom du vår som æ venta

Kald og isanes var din pust

Regntunge skya, mørke og klamme

Senka sæ ned over havskjærets kyst

 

Store tette skara av måsa

Samle sæ skrikanes innover land

Bølgan velte sæ vill og urolig

Brøyte sæ tungt mot ei steinat strand

 

Vårsol, kor e du med lys og med varme

Tusenvis sukker etter dæ nu

Bryt dæ gjennom gråklamme skya!

Bryt dæ fram mot min lengtanes hug! 

 

Store tette skara av måsa

Samle sæ skrikanes innover land

Bølgan velte sæ vill og urolig

Brøyte sæ tungt mot ei steinat strand

 

Så kom vinter´n tel Norge med snykov og vind

Det e vakkert og lyst førr et vintertungt sinn

All plaga med snyen som vi må få vekk

Blir som småting å regne førr de som må leve med skrekk

 

Æ står her med spaden min og tenke på han

Som sang på den sangen som berre han kan

Korr blir han av hen i frost og i kulda?

Blir han jaga på flukt og må se sæ over skuldra?

 

Æ læse og ser at Europa blir stengt

Det  e piggtråd og gjerda og oppslag blir hengt

Om at nødfolk e´kje lenger velkommen hit tel oss

Våre statsmenn snur sæ vekk igjen og sei at de får no berre slåss....

 

Vinter´n e beinhard her opp i nord

Det kjennes på kroppen førr liten og stor

Æ håpe du klare dæ, at fjærdrakten held

Tel vår og varmen kjem igjen med sangen din kver en kveld

 

Æ står her med spaden min og tenke på han

Som sang på den sangen som berre han kan

Æ håpe du klare dæ at fjærdrakten held

Tel vår og varmen kjem igjen med sangen din kver en kveld

 

Æ hadde tenkt å skrive

En sang om julefred

Om å sette alt til side

Og berre kjenne at æ e te

 

Æ tar en tur tel byen

For å få litt inspirasjon

Kanskje lage spor i snyen?

Se all juledekorasjon?

 

Folk handle som gale

Sku tru dæm vente en krig

Dyre klea og engla som dale

Langs ei snor og i englepapir

 

Mange rikfolk e ute

De snur sæ bort fra dem som slit

Men æ håpe dæm e i rute

At nissen tar med nokka skit 

 

Æ har nok meir enn det æ trenger

Tel jul og tel tel fleire liv

Det e´ikkje nokka som fenger

Når æ pakke opp enda kniv.

 

Folk handle som gale.........

 

Æ rusle tungt telbake

Meir deprimert enn då æ for 

Det blei slutt på all julestemning

Kanskje litt verre enn den i fjor

 

Tar en tur innom Polet

Sender en tanke tel det som har vært

Æ gjer blaffen i førjulsrotet

Sett mæ ned med en førjuls-knert

 

Folk handle som gale....

 

Æ kjøpe billett nedpå ekspedisjon´ hos han Lund

Klokka fire om morran, æ sett der og gjespe ei stund

Snart legg båten tel kaia på vei ifra nord

Æ tar med mæ pikkpakket og går ombord

Stille i kø og får utdelt lugar

Fra Finnsnes te Svolvær med "Erling Jarl"

 

I lugarn legg to støkka og snorke når æ kommer inn

Æ tar mæ en snartur på dekket i snykov og vind

Snart legg båten fra kaia med kurs imot sør

Som han har gjort en million ganga før

Gamle Erling, på kysten har du hedersnavn

Æ køye og våkne i Risøyhavn

 

Det skrangle og dure og gjønge

Gamle skroget e værbett og slett

Erling Jarl te din pris vil æ sønge

Du e stødig og trygg uansett

 

Det e vekkelsesmøte i damesalongen i dag

Med andektig kaffe og strikketøy etter behag

Æ går heller tel spisesal´n og får mæ mat

På gulblomstrat voksduk og rødstripat fat

Rundt bordan spring onga med latter og rop

Her e mange slags menneska resta ihop

 

Det skrangle og dure......

 

Der sett det ei kjerring som ska ned te dattra på Røst

Og der et par karra som e heilt uhorvelig tøst

Det e faranes folk med humør og god tid

Mens Sortland og Stokmarknes seile forbi

Mørket sig på, æ har øl i mett glass

Og trives med livet på andre plass

 

Det skrangle og dure......

 

Vi kjem inn te Svolvær om kvelden, mi reisa e slutt

Han Erling fer videre ned kysten, så trufast og trutt

Han e eldst utav båtan som stampe i vei

Med gods og folk langs ei lunefull lei

Kystfolket vil ha Hurtigruta i fred!

Ingen stortingsmann våge å legge ho ned

 

Det skrangle og dure og gjønge

Gamle skroget e værbett og slett

Erling Jarl te din pris vil æ sønge

Andre kjem tel når du har gjort dett.

 

Den fineste streng i mi sjel e stemt

Så høgt at den snart vil briste

Den skjelver i angst for sin egen sang

Men tørr ikkje tonen miste

 

Æ trudde æ måtte, men kunne da ei

La tonen dø i mitt hjerte

Tross livets strid, det tørre brød

Og for alt ka som fødte smerte

 

Den fineste streng i mi sjel e stemt

Så høgt at den snart vil briste

Hold ut, la det aldri skje, min venn

Æ kan ikkje tonen miste

 

Sangen den var så vidunderlig skjønn

Den eide dem rikeste løfta

Den bar mæ opp over jordlivets gang

Med eigne usynlige krefta 

 

Sangen den var så vidunderlig skjønn

Den eide dem rikeste løfta

Den bar mæ opp over jordlivets gang

Med eigne usynlige krefta 

 

Den fineste streng i mi sjel e stemt

Så høgt at den snart vil briste

Hold ut, la det aldri skje, min venn

Æ kan ikkje tonen miste

 

Ka e det som gjør at æ tåres så lett?

Av musikk og en tekst, både luftig og tett

E det strenga i sjela som då blir slått an

Når æ høre en vakker sang?

 

Ka e det som gjør at æ tåres så lett?

Av en film der de tar om kverandre.

E det minna i hjerte fra da æ va barn?

Søkte tryggheit og trøst i et pappafang?

 

Gje mæ et øyeblikk av sanselig ro

Tel å tenke de store tankan

Gje mæ et øyeblikk av sanselig ro

Tel å tenke de gode tankan

 

Ka e det som gjør at æ tåres så lett?

Når æ ser at æ e i dine øya

I et møte som kjennes så varmt og nært

Æ høre hjerte banke under trøya.

 

Gje mæ et øyeblikk av sanselig ro

Tel å tenke de store tankan

Gje mæ et øyeblikk av sanselig ro

Tel å tenke de gode tankan

 

Ka e det som gjør at æ tåres så lett?

Av et bilde med Emma som smile så kjekt

Et bestefarhjerte som svulmer av ømheit og savn

Førr æ trur æ kan være ei havn

 

Med latter og tåra, æ må snu mæ vekk

Med latter og tåra, æ må snu mæ vekk

Du ser at æ må snu mæ vekk

 

Har prøvd å gå den rette vei

Har prøvd å finna egen lei

Men eg står på stedet kvil

Eg e motlaus, full av tvil

 

I all verden ska eg gjør?

I all verden ska eg gjør?

Ka i all verden ska eg gjør nå?

 

Eg huske godt ei sorgfri tid

Den gangen eg va ung og fri

Nå lengte eg å komma hjem

men kan ikkje finna frem

 

I all verden ska eg gjør?

I all verden ska eg gjør?

Ka i all verden ska eg gjør nå?

 

Eg e ein dust og ein stor idiot

Og nå må eg betala mi bot

Eg e fortapt,  eg e fordømt

Eg e aleina og eg e glømt

 

Der e så møye eg sko ha gjort

Det blir nok aldri te noe stort

Hvis du vett kor eg bør gå

Så må du sei det te meg nå

 

I all verden ska eg gjør?

I all verden ska eg gjør?

Ka i all verden ska eg gjør nå?

Ka i all verden ska eg gjør nå?

Ka i all verden ska eg gjør nå?

 

Kom hit min kjæreste venn

Kom og sett dæ ned

Sett dæ ned og læn dæ innte

Du skal få være i fred

Vi e slitne begge to

Men her skal du få ro

Tel å kvile sinnet dett

No e det berre oss to

 

Æ kan nynne en liten sang

Inn i øret dett

En liten sang i fra hjertet mett

Om det vi har sett

Vi e´kje stolt av alt vi har gjort

Men gjort e gjort

Vi skal hold fast på det vi sa

Skal ikkje førrklare det bort

 

Vi har strevd på hver vår kant i mange år

Et halvlangt liv kan by på mangt, også åpne sår

 

Æ har møtt på gode folk

Som æ ikkje har glømt

De e skatta lagt i skrinet mett

Som æ har gjømt

Kanskje handle kjærligheit om å ha mot

Tel å vise fram kæm du e

Sjøl om alt e rot

 

Vi har strevd på hver vår kant i mange år

Et halvlangt liv kan by på mangt, også åpne sår

 

Men kom hit min kjæreste venn

Kom og sett dæ ned

Sett dæ ned og læn dæ innte

Du skal få være i fred

Vi e slitne begge to

Men her skal vi ha ro

Tel å kvile sinnet vårt

No e det berre oss to

No e det berre oss to

 

Æ hadde sett dæ lenge før du kom
Førr alltid veit æ det når du e nær
og hadde tenkt å hilse lett og kaldt
Du veit æ enno har deg altfor kjær

​

Slik ville æ forsvare mæ med kulde
Og også skjerme dæ på samme vis
Sånn at alle våres nye drømma skulle
Som høstens blomstra visne inn i is

​

Æ hadde tenkt, men då du stansa
Med det hemmelige varme gode blikk
Og smilet som æ kjenne og veit så mykje om
Då skjønte æ at planen min ikkje gikk

​

Æ tok di hand, men kunne ikkje prate
Kun et varsomt stryk, det litle kjærtegn vi
Bestandig brukte i ei folksom gate
Den gangen detta ikkje var forbi

​

Æ tok di hand, men kunne ikkje prate
Kun et varsomt stryk, det litle kjærtegn vi
Bestandig brukte i ei folksom gate
Den gangen detta ikkje var forbi

 

Det drysser gull ifra skogen

Ein blank oktoberdag

Et høstlig pust mot jorden

Med et yrlig velbehag

Med et yrlig velbehag

 

Bladan har gjort det dei kom for

Skapt liv i ein skog nok ein gang

Når vindan fra sør blåste liv i ei jord

Etter minna fra i fjor

 

Æ går og tenke over livet

Veit at høsten setter spor

Men æ klare ikkje å sei det

Koffør høsten gjør at angsten i mæ gror

 

 For det drysser jo gull fra skogen

Ein blank oktoberdag

Eit høstlig pust mot jorden

Med eit yrlig velbehag

…Men høsten gjør at angsten i mæ gror